Satans selvforherligelse

Vaccinius ™ · Satans Selvforherligelse

Ondskap har selvsagt aldri hatt noe for seg. Ondskap er det motsatte av vilje til liv. Det å hevde at Satan er nødvendig, for som en ting å opprettholde det gode, som en ting, er ren idioti. Og det å hevde at Satan er til nytte som et redskap i Guds hånd er et påfunn uten legitimitet i naturens verden. Da Paul, den store mann, skrev at en fiende var ham gitt for at han ikke skulle føle seg for stor, så gjorde han vel det fordi han opplevde at han i Rom var blitt en «ting». Det er verdt å merke seg at Anti-Krist oppsto i Israel etter Kristi død, altså etter at Jesus var blitt en «ting», som Kristus. David var mer ydmyk. Han opplevde mye vondt, men han skrev at han ventet på at Gud skulle våkne – og gjøre gjengjeld. Paul var er lærer. En apostel. En herremann, som om ovenfra. Han fordret lydighet i kraft av sitt budskap. For David sitt vedkommende oppsto Satan da han rådde – som en konge, altså som en «ting».

Piken har selvsagt intet med Satan å gjøre. Der er ingen relasjon de to imellom, og hva som opprettholder Piken på jorden er samvittigheten, slik kjærligheten opprettholder Sønnen. Kristus ble en Sønn på jorden. En «ting». Piken, på sin side, er aldri blitt en «ting».

Selv er jeg sønn av Norge, slik Norge i generasjoner har avlet sønner av Norge. Vi synger sang om det. Det er vanskelig å peke på en «ting» hva gjelder slike.

Hva som er skjedd i våre dager er at Piken, sannhetens ånd, altså samvittigheten, er erkjent i verden. Erkjennelsen av henne har vokst fram siden år 0 da Jesus gikk fra jorden, og ga denne ånd til apostlene i pinsen. Likt er at erkjennelsen av kjærligheten vokste fra Adam til Jesus.

Når Satan har gjort seg så til de grader tydelig er det en reaksjon på at Sønnen og Piken sammen reiser Adam. Satan er Anti-Adam. Satan er menneskets fiende.

Verre er det ikke. Det er og forblir et faktum at ondskap oppstår og utøves av individer, og om disse sammen går så har vi en organisasjon. Der er ingen Satan i det himmelske. Der er ingen ting i Himmelen.

.·: † :·.

Hva Satan er

En Satan er ubegavet. Satan er altså ikke begavet. Vedkommende er egentlig evneveik. Vedkommende kan utvikle gode ferdigheter, som denne halte felespilleren som forfører ved sin musikk, men vedkommende har ingen fantasi, ingen drøm, og går inn for å ødelegge, ved å forføre, skade, og invalidisere. Vedkommende er ikke kreativ. Vedkommende er pensumorientert, og vedkommende lærer seg selv som en funksjon eller rolle, og kan ved første øyekast virke tilforlatelig, og også særlig. Men vedkommende er dum, og selvopptatt. Når anledningen byr seg kan vedkommende være grusom ond. Mind control, ved knusing eller ved hypnotisering av folk, er det typiske eksempel.

En kan utvikle seg til å bli ren satan. Det er tydelig at samvittigheten plager den vonde, slik at fanden kan holde tilbake. Rene satanister er det verre med. De har drept samvittigheten, og har en pervers glede av å gjøre vondt.

Så man ser: Relativt god å være er kalt å være, ikke utvalgt. Man streber, som relativt god, etter perfeksjon. Den motsatte orientering er gjerne relativt ond. Og søker en tilværelse der det å være simpel og billig er godtatt.

Djevelen er natur to. Ved å nytte bilder fra naturen kan vi skille mellom giftslangen og vargen, altså ulven. Pakket. Den første er den individuelle, den andre er den sosiale Satan. Begge er like jævlige. Men den første må en komme borti for at den skal være av betydning. En må vekke bekymring. I historien har der helt sikkert flere som av en djevel har fått ødelagt sine liv, eksempelvis ved å bli hypnotisert. Selv Paulus melder et sted om at han er gitt en plage (Andre Korinterbrev 12:7).

.·: † :·.

Til Prinsessen

Vaccinius ™ · Til Prinsessen (*)

TIL PRINSESSEN

[Kor]
Skjønn er du for blikk.
Skjønt er vett jeg fikk.
Ingrid og Alexandra begge
gir meg mot. Stø din fot, – se!

[Vers 1]
Gjenoppstått blir du ei
Norge sin nye vei.
Du blir ei majestet.
Du vil ved vidd ta tet.
Du er minnet om det hold som var.
Du er tanken på vårt gitte far.
Er jeg ved ditt smil
er jeg meg med en viss stil.

[Kor]
Skjønn er du for blikk.
Skjønt er vett jeg fikk.
Ingrid og Alexandra begge
gir meg mot. Stø din fot, – se!

[Instrumentalt]

[Kor]
Skjønn er du for blikk.
Skjønt er vett jeg fikk.
Ingrid og Alexandra begge
Gir meg mot. Stø din fot, – se!

[Vers 2]
Aldri vil ilden dø.
Bålet ved vil en tø.
Den som deg får å gi
vil et syn for Norge bli.
Eventyret er en fabel, blitt.
Du står til å leve nå helt fritt.
Alle er deg med.
Du var piken vår på et sted.

[Kor]
Skjønn er du for blikk.
Skjønt er vett jeg fikk.
Ingrid og Alexandra begge
gir meg mot. Stø din fot, – se!

[Outro]

.·: † :·.

Fluer å bli

Dette med flue å bli, etter dette liv, er jo bare en tenkt mulighet. For de rastløse, elendige ånder, rundt omkring, er der sikkert sjanser til å bli noe annet. Giftslange. Skorpion. Varg. Denslags. Menneske også, faktisk, ved besettelsen. Men det er og blir elendighet, ikke sant. Samvittigheten, som Piken er, vil hele tiden våke over de onde ånder og gi dem ufred. Det er bare sånn hun er. Hun er ilden som aldri slukker. En evighet, er det, for de onde ånder som gjerne vil bli ferdige med hva de som individer har gjort, men som aldri blir det. Fluen som renser forbeina sine ... Giftslangen, eller ulven, som bare gjør vondt verre ... Det er ikke noe lystig endeligt. Vi vil jo bli rettferdiggjorte. Det er regelen, her på jord. Og vond å være er jo bare helt forferdelig egoistisk.

Tenk dere fluen i en sverm. Er det morsomt, sånn å fly? Føle at en blir ivaretatt av gjengen? Miste seg selv i forfølgelsen av drivet? Fluene er jo ikke fugler, akkurat? Svermen er liksom fryktinngytende? Det å være del av en sånn makt? Hvor lenge varer den følelsen, før flua sitter på et verandarekkverk og prøver å rense forbeina sine? Vet dere, jeg skriver dette ikke for å omvende. Jeg skriver dette for at de lystige få skal smile, kanskje. For det er sånn, at de aller fleste er vonde. De aller fleste vil ende livet som rene idioter. Og leve videre ved å besette insekter, og denslags. En hver vet hva en selv er.

"Forførelser vil komme," sa Jesus, "men ve det menneske som forførelsen kommer ved." Forestill dere hvordan Satan tenker: Vedkommende ønsker å overleve ved å være klistret til deg. Hvor evneløst er det? Skal en synes synd på slik billighet? Nei. Det skal en ikke. Det å tilkjennegi at å skade er å vise kjærlighet er å miste livets rett. Er en elendig, har en å holde seg langt unna hva som herlig er.

Selv har jeg en viss erfaring med det vonde. Og jeg er nådeløs. Hva jeg har vært utsatt for kvalifiserer individer til evig pine. Der er intet rom for å diskutere det. Enten er man med meg eller man er imot meg, og det å ville skade meg, og gi meg frykt, er til Helvete å gå. Jeg vet hvem jeg er, jeg har fedrene med meg, og jeg i det himmelske vi sammen med djevler er kategorisk uaktuelt.

.·: † :·.