Mine løvinner

Dette blir mine løvinner - om de så vil (løveflokken):

• Bente
• Camilla (psykolog)
• Camilla (pleier)
• Eline
• Karoline (Karo)
• Kristiane
• Kristin (pleier)
• Line Marie
• Lisa
• Liv Eva
• Lucy Moon
• Magni
• Oda
• Sarah
• Sashima
• Silje
• Sofie (pasient)
• Sofus (pasient)
• Sophie ("sykepleierelev")
• Thùy
• Toya
• Tuva Berit
• Victoria (pasient)

Eventuelt også:

• Ingrid
• Eline
• Mildred
• Anne Louise

Og:

• Merethe
• Min mongoloide venn
• Mine to svenske slaver

.·: † :·.

Ad døtre

Ære og samvittighet:

Sønnen og datteren er det.

Alle de idiomer vi har i språket som peker på et gjensidig forhold, slik som «hjerte og sinn», angir forskjellen mellom sønn og datter. De to er aldri i konflikt med hverandre. Ektet er de to ett.

Ødeleggende er synd og skam. Synden peker på æren, og skammen peker på samvittigheten. Om en synder, vil en føle skam, og om en skammer seg, er der en synd å vise til. Det å ikke ta et oppgjør med sin synd, vil for den enkelte føre til skamløshet. Har en fortsatt skyldfølelse for galt en har gjort, opprettholder en skammen, og dermed samvittigheten. Ren ondskap er det å skamløs bli.

Ved sin sønn og ved sin datter vil en far tenke ulikt om sin virksomhet. I det tenkte tilfelle at en far går til sengs med sin datter, vil han gjøre datteren til ære for seg selv, jfr. uttrykket «tro og ære». Det er ondskap, så å gjøre. Selvbestaltet er mannen et dyr.

Det er selvsagt at de mange idiomer vi på norsk har om forholdet mellom ide og materie, som hjerte og sinn, har med forholdet mellom mann og kvinne å gjøre. Der er et utall av disse, og jeg har redegjort for de fleste. Synd og skam er ett. Mann og kvinne er ett, og kvinnen underholder mannen. Men der er mer å hente fra denne språklige arv: Ett er at man på andre språk leker med tanken på å lage slike idiomer. Som på engelsk: Heart and mind, og will and want. Et annet er at forholdet mellom gutt og jente i sin alminnelighet, altså, er gitt ved dette idiom. Greit er det når de to blir mann og hustru. Annet er et sønn alltid vil være sønn og datter alltid vil være datter, i en familie. Slik, at de to i idiomet angir gutt, i sin alminnelighet, og datter, i sin alminnelighet. Mannen rår fordi mannen til enhver tid vil peke på hva kvinnen er, ved sitt ytre.

.·: † :·.

Til norske barn

Satan vil lyde. Det er Satans greie: Satan vil klistre seg til den rettferdige og kreve ordrer om hva en skal gjøre. Slik vil Satan ofre når Satan gjør gode gjerninger: Det er ikke slik at gode gjerninger er i tråd med Satans natur, men vedkommende vil gjøre «godt» om vedkommende må. Den rettferdige må altså ha makt. Dere ser: Et hjerte må være godt om blodet skal være godt. Og, der er utvalgte, og der er kalte til blod å være.

Norsk kultur er enestående. Fantastiske, er hva vi er, som hva fedrene har forventet. I sinn er vi som blåveisen. Skjelden, nydelig, og aktsom. Og blåveis er der altså også i Sverige og i Danmark. Hva er problemet?

Og ellers i verden? Blomster? (Knis …)

Hva dere kan gjøre, meg i nærheten, er å ta meg ut av hypnosen. Ved så å gjøre vil dere lage vei i vellingen. Den vei, vet enhver pike, er bare for minnet å akte, men den gjelder som utgangspunkt. Og hva som skal til er dette:

Tanke:
«Jeg vil fri deg fra hypnosen.»

.·: † :·.

Det er vackert

Det är makten som rår:

Dikt av Karin Boye
Karin Boye, Dikter, Albert Bonniers Förlag, Stockholm, 1942, ScandBook AB, 1996.

Ja visst gör det ont når knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var jo knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt det hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
brister som i jubel trädets knoppar,
då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar,
glömmer att de skrämdas av det nya,
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.

.·: † :·.