Hva gjelder ulike politiske orienteringer, var det noe som skjedde i 1814. Det var fantastisk, hva som skjedde i 1814. Vi lå under danskekongen, og da danskekongen kjente det begynte å brenne under føttene (Europa var i krig) sendte han en litt fjern slektning, en prins, til Norge som stattholder. Han het Christian Frederik. Samtidig gikk svenske tropper over sjøen til kontinentet, hvor de så gikk i retning av Danmark. Danskekongen tapte slaget som så fulgte, og svenskekongen krevde Norge av hans hånd. Danskekongen ga ham det. Prins Christian Frederik møtte imidlertid norske stormenn, og han godtok ikke hva som skjedde. Han innkalte til riksforsamling, på Eidsvoll. Der på Eidsvoll møtte tillitsvalgte fra flere lag av folket. Vel var der en greve. Der var geistlige. Der var adel (en adelsmann presterte å frasi seg adelskapet under møtet ...). Men der var militære. Der var mange militære. Der var befalingsmenn. Disse kunne kategoriseres i offiserer og underbefal. Underbefal var korporaler og sersjanter. Der var en overvekt av befalingsmenn på Riksforsamlingen. Og Riksforsamlingen valgte Christian Frederik som konge, etter å ha formulert Grunnloven. Kongen ble altså valgt. Han insisterte ikke på seg selv. Han sto ikke bak Grunnlovsarbeidet, om enn han initierte det og forventet det. Det var et selvstendig folk som grunnla Norge i 1814, løst fra Danmark.
Krigen med svenskene som fulgte kan man lese seg til hvordan var. Hva det ble til var at vi gikk i union med Sverige, en union som varte til 1905.
Det interessante mhp. politikk er at det under Riksforsamlingen dannet seg to partier. Et var glødende opptatt av å få det til og se til at en viste mot. Det andre skuet til verden, og ønsket å vite hva stormaktene i verden mente. Det skal sies at havnene i Norge var blokkerte av stormaktene da grunnlovsarbeidet pågikk. Prins Christian Frederik nektet riksforsamlingen innsyn i de brev han hadde fått fra kongelige rundt omkring.
Riksforsamlingen konstituerte Norge. I møte med svenskene ble svenskekongen valgt i Norges andre storting. Det første var Riksforsamlingen. Men samtidig la Riksforsamlingen grunnen for det skillet vi i dag finner mellom borgerlige og sosialistiske partier. Litt vanskelig er vår politiske historie i så måte, for Venstre skulle jo vært sosialistisk, og var det kanskje, i begynnelsen. Men faktum er at vi kan skille mellom idealistisk og materialistisk orientering. Sosialistene var det som ville vise mot. Materialister. Dette skillet mellom borgerlige og sosialister, kvalitativt sett, er til å spore tilbake til Platon og Aristoteles, som levde og virket noen få hundre år før Kristus. Vi gjorde altså et prinsipp gjeldende. Sånn er det bare.
.·: † :·.