Det er litt morsomt å erkjenne at der faktisk har vært en historisk utvikling i den vestlige verden hva gjelder maktforhold i samfunnet. La oss starte med pavedømmet. Saken er jo at romerriket ekspanderte nordover, etter Kristus, og Europa, herunder England, ble egentlige sivilisasjoner ved romersk innflytelse. Denne utvikling tok tid. I Norge ble vi altså kristnet først på 1000-tallet etter Kristus, men også andre steder tok det tid for Roma å få kontroll. Korstogene fra det kristnede Europa fant sted mellom 1095 og 1270. Konstantinopel ble hærtatt i 1204.
I 313 bekjente den romerske keiser Konstantin I seg til den kristne tro, og i 395 gjorde keiser Theoderik I kristendom til den eneste lovlige religion i Romerriket. Klosterordenene vokste fram derved, og det manifesterte seg tre organiserende krefter i samfunnet, nemlig pavedømmet, sekulær geistlighet og munkeordenene. Slik var makten folk hadde å forholde seg til i middelalderen.
Nye mønstre oppsto på 1600-tallet, og da er vi i renessansen. Nasjonalstater, med sentralisert makt, handel, og kapitalistisk økonomi, og borgerlig klasse, utfordret geistligheten. En forutsetning for at det kunne skje var boktrykkerkunsten. Den første bok, som forøvrig var en bibel, ble laget av Gutenberg i 1447. Og Martin Luther spilte en viktig rolle. Han ble bannlyst av paven i 1520, omtrent, og ble deretter beskyttet av en tysk prins.
Martin Luthers rolle kan ikke overdrives, da ikke bare brøt han med den katolske kirke, men han bidro også til utviklingen av protestantiske retninger som utfordret den etablerte makten, noe som igjen førte til religiøs fragmentering i Europa.
I forfølgelsen oppsto en opplysningstid der fornuft og intellekt hadde front mot autoritetstro og binding til tradisjon. En gryende borgerlig realisme fant sted.
Denne perioden markerte en transformasjon i tenkningen, hvor filosofer som Voltaire, Rousseau og Hobbes begynte å stille spørsmål ved autoriteter, inkludert kirken. Dette la grunnlaget for moderne demokratiske ideer og menneskerettigheter.
Hva som måtte følge, selvsagt, var vitenskap. Den ble sett på som motsatt den kollektive, religiøse tradisjon. Slik at det individuelle ble sett som makt i opposisjon til det sosiale. Vi er nå kommet til romantikken. Humanisme ble et begrep.
Forfølgelsen av det individuelle domene ga muligheter, og i den tidsepoke som går under betegnelsen naturalisme oppsto kapitalismen. Liberalisme ble en ting. Og vitenskaper ble ansett for å være profesjoner.
Overgangen fra agrarisk til industrielt samfunn på 1800-tallet førte til betydelige endringer i sosiale strukturer, klasseforhold og arbeidsvilkår. Arbeiderbevegelsen begynte å ta form, noe som utfordret den økonomiske makten til både aristokratiet og den gamle borgerskapet.
I vår egen tid er synet på makt politisk. Der er, imidlertid, liten erkjennelse av hva de politiske partier opprinnelig var, og den alminnelige forestilling er at realisme står mot naivitet, altså, at beregning står mot romantikk. Frigjøringen av kvinnen var en viktig hendelse, i så anliggende. Kvinner fikk alminnelig stemmerett i 1913. Dagens forsøk på å gjøre Staten emosjonell er det tydelige utslag av kampen.
Den økende internasjonale interaksjonen og avhengigheten mellom nasjoner fra 1900-tallet og fremover har også ført til endringer innen politikk og makt, der flere globale aktører, som internasjonale organisasjoner, spiller en viktig rolle.
Det er også viktig å anerkjenne den kontinuerlige kampen for likestilling og kvinners rettigheter som har vært avgjørende for maktstrukturen, ikke bare i forhold til stemmerett, men i alle samfunnets sfærer, inkludert arbeid og familie.
I vår moderne tid har teknologi, spesielt internett og sosiale medier, skapt nye arenaer for makt og kontroll, der informasjon og disinformasjon kan spre seg raskt, og mobilisering av massebevegelser skjer på et nytt nivå.
.·: † :·.
