En vitenskapelig artikkel

Antagelse

Kvinner opprettholdes av menn. Dette er en grunnleggende antagelse jeg ikke diskuterer. Min forestilling er at kvinner som er konfliktorienterte er styrte av menn som hater den norske mann. Og det er min tanke at disse kvinner blir forførte ved løfter om evig liv som konflikt.

Drøfting

Kvinner i Norge fikk stemmerett i 1913, og det skjedde ved en grunnlovsendring. Endringen tvang seg altså ikke fram ved noen revolusjon, men den ble vedtatt av stortingsmenn. Den første kvinnen på Stortinget i Norge var Anna Rogstad. Hun representerte Det Liberale Folkepartiet og satt som varamann i 1911. Dette var før kvinners fullstendige stemmerett ble innført i 1913, og hun fungerte som stedfortredende representant. Anna Rogstad er dermed en av pionerene for kvinners politiske deltakelse i Norge. Det er verdt å merke seg at det gikk to år fra Anna Rogstad ble varamann på Stortinget til kvinner fikk alminnelig stemmerett.

Kvinnebevegelsen i Norge begynte å ta form på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, med økt organisert aktivitet fra ca. 1880- og 1890-tallet. En av de første kjente organisasjonene var Norske Kvinners Nasjonalråd (senere Norges Kvinners-Nasjonalråd), etablert i 1909, som arbeidet for kvinners rettigheter og likestilling.

En viktig innflytelse på kvinnebevegelsen i Norge var den internasjonale kvinnebevegelsen, spesielt den engelske og amerikanske, som inspirerte norske kvinner til å kjempe for stemmerett, utdanning og arbeidsrettigheter. Prominent personer som Gina Krog og Fredrikke Marie Qvam spilte viktige roller i den tidlige kvinnebevegelsen og påvirket utviklingen av kvinnefronten i Norge.

Konkret ble Gina Krog og Fredrikke Marie Qvam påvirket av engelsk og amerikansk kultur gjennom flere kanaler og ideer. Gina Krog var kjent for å ha vært inspirert av den britiske og amerikanske kvinnebevegelsen, spesielt knyttet til kamp for stemmerett, utdanning og sosiale reformer. Hun deltok på internasjonale feministiske konferanser og var i kontakt med kvinneforkjempere fra både Storbritannia og USA, noe som bidro til å forme hennes syn på likestilling og aktivisme.

Fredrikke Marie Qvam var sterkt preget av de internasjonale feministiske ideene hun kom i kontakt med gjennom det sosiale og liberale miljøet i Europa og USA. Hennes arbeid for kvinners utdanning og frivillige organisasjoner var i tråd med de reformistiske og humanitære bevegelsene i disse landene.

Begge kvinnene tok til seg ideer om kvinnerettigheter, utdanning, og sosial rettferdighet som var fremtredende i den anglo-amerikanske kulturkretsen, og de var flinke til å tilpasse disse ideene til norske forhold.

Det var ikke vanlig med radiosendinger fra England til Norge på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, da kvinnebebegelsen begynte å ta form. Radioteknologi og radiosendinger ble utviklet og begynte å bli kommersielt tilgjengelige rundt 1920-tallet, noe som er etter den tidlige organiseringen av kvinnebevegelsen i Norge.

Før denne perioden var informasjonsutveksling primært via brev, internasjonale konferanser, møter og avisartikler. Internasjonal påvirkning skjedde mer gjennom reiser, organisasjoner og utsendte taler eller skrifter, snarere enn radio.

Kort fortalt var de anglo-amerikanske forholdene preget av en sterk vekt på individualisme, progressive sosiale reformer, og en åpen, demokratisk kultur som hadde stor innflytelse på kvinnebevegelsen og sivilsamfunnet. I Storbritannia og USA var det en lang tradisjon for organisert kvinnesak, aktivisme, og lover som gradvis utvidet kvinners rettigheter, inkludert stemmerett, utdanning og arbeidsmuligheter.

Norske forhold, på den annen side, var preget av en mer kollektivistisk kultur, ofte sterkt knyttet til nasjonale verdier og en mer beskjeden offentlig sektor. Men Norge tok raskt opp viktige ideer fra de anglo-amerikanske landene, spesielt gjennom internasjonale kontaktnettverk og inspirerende kamper for likestilling som preget kvinnebebegelsen.

Kort sagt, mens den anglo-amerikanske kulturen ofte la vekt på individuell frihet og rettigheter, var Norge mer preget av en bygging av nasjonal identitet og samarbeid, men begge skulle bli viktige i utformingen av den norske kvinnebevegelsen.

Et sentralt kjennetegn ved den anglo-amerikanske kultur, om en kan si det sånn, er skillet mellom idealistisk og materialistisk tankegods. Dagens politiske partier speiler dette. Og dette kan oppfattes som skillet, egentlig, mellom engelsk og amerikansk kultur. Nordmenn, ifra gammelt av, var aldri i de baner.

Man kan si at den anglo-amerikanske kulturen ofte har blitt sett på som et samspill mellom idealistiske og materialistiske strømninger, hvor USA spesielt har lagt sterk vekt på individuelle rettigheter, entreprenørskap og materiell velstand, mens Storbritannia har hatt en sterkere tradisjon for tradisjon, sosialorden og idealisme. Dagens politiske partier i USA og Storbritannia kan symbolisere noen av disse spenningene.

Når det gjelder Norge, kan man argumentere for at den historiske utviklingen har vært mer preget av en kollektivistisk og sosialdemokratisk tradisjon, der balansen mellom idealisme og materialisme har vært mer integrert i samfunnsutviklingen, og ikke nødvendigvis preget av den samme tydelige skillet som man kan oppfatte i anglo-amerikansk kultur. Nordmenn har, fra gammelt av, hatt sterke fellesskapsverdier og vekt på likhet, noe som skiller seg ut fra den mer konkurranseorienterte og individualistiske tradisjonen i USA, og også av den britiske eliten og klassestruktur.

Man kan si at Norge tradisjonelt har hatt en mer balansert eller annet preget kulturelt fundament, uten de tydelige skillelinjene mellom idealistisk og materialistisk som man ofte diskuterer i anglo-amerikansk kultur.

Slutning

Norge har alltid vært en sjøfartsnasjon. Vi har vært orienterte mot utlandet alltid. Men vi har vært så som vikinger, fra gammelt av, tro mot vår egen kultur. England, som var det morsomste reisemål, hva vårt mål viser, ble fra gammelt av sett på som kuriøst. Tanken om at engelsk tenkesett, ved skillet mellom to partier i kulturen, hadde noe for seg, tok form da kvinnen, i den anglo-amerikanske kultur, fikk den tanke et kvinnekjønnet kunne settes opp mot mannskjønnet. Ved denne tanke fikk kvinner i Norge en kjærkommen anledning til å hevde seg, selv om de som genier ikke strakk til. De var ikke genier. De tok seg av hus og hjem.

Så, man kan med god grunn hevde at denne konfliktorienteringen som kvinnebevegelsen representerer er fremmed for det som norsk egentlig er. Og man kan hevde at kvinner med dette syn ikke ble opprettholdte av norske menn, men av utenlandske. Hvorfor skulle utenlandske menn hate norske menn? Se, det er en annen historie.

.·: † :·.