Æresfølelse

Hva som tydeligvis er høyst levende i Norge, i dag, er Åsatruen. I den var der helter, og disse hadde egenskaper, som var kulturelle.

På vei til Trondheim, i år 1030, møtte Olav den Hellige en hær av nordmenn nord for Jæren. Hæren var ledet av Erling Skjalgsson, og hans etterord var at han var «den gjeveste og mektigste mann i Norge blant dem som ikke bar kongs- eller jarlenavn.» Olav den Helliges hær viste seg overlegen å være, og enden på visa var at Erling sto alene igjen, i bakrommet, formodentligvis, på et skip, og derfra hogg han ned enhver som prøvde å nå ham. I Snorre heter det at «ingen kjente til at én mann hadde stått så lenge mot så mange; og aldri prøvde han å flykte eller å be om grid.» Kong Olav entret da skipet, og så hva Erling gjorde. «Kongen talte da til ham og sa: I dag vender du åsynet mot meg, Erling. Han svarer: Åsyn mot åsyn skal ørner hugges.»

Da sa kongen: Vil du gå meg til hånde, Erling? Det vil jeg, sa han. Og han etterlot hjelm, sverd og skjold, og gikk fram i løftingen.

Kongen spurte altså ikke Erling om han ville overgi seg. Han skulle ikke gi seg hen. Han skulle gå kongen til hånde.

En mann ved navn Aslak Fitjaskalle tente da kongen sa «merkes skal kongssvikeren!» og stakk øksespissen i kinnet hans. Fitjaskalle løp da til og hogg ham ned. For, han hadde da ikke integritet. Ikke var han tro mot Åsatruen, og ikke ville han bli tro mot kong Olav: Han overga seg. Kongen sa til Fitjaskalle at han ved dette hadde hogd Norge av kongens hånd. Fitjaskalle sa at han mente han snarere hadde hogd Norge i hans hånd.

Dette for å illustrere at ære er en eldgammel verdi, i den norske kultur. "Æres skal som æres bør," er et ord i min familie. La ikke æresfølelse ødelegge for kjærlighet. La kjærlighet rå.

.·: † :·.