Huff

Folk er jo gått til hundene. Og, dessverre, der er knuste individer som er rene djevler.

Jeg føler for å reflektere litt. Kan en peke på hva dette gale er? Der var dette tilfellet med ordføreren, forleden, i Adressa, som lot seg føre av en kvinnelig reporter til å oppføre seg som et fjols. Sånt går an å skjønne, ved å peke på svekkelse gitt ved synd og den slags. Billigelse. Men hva er det som gjør at folk blir følelsesløse? Altså, sadister? De har mistet blikket. Men det har flere, og der er de som slett ikke er blitt djevler der ved. De reagerer på ordrer i tanken? Hva er det som gjør at et individ former slike? Utrygghet? Usikkerhet? Uselvstendighet? Skamløshet? Saken er jo, tenker jeg, at om slike blir satt i et stramt regime, som på et sinnssykehus med et visst grep, så blir de vel tamme? Altså ER det dette grunnleggende: En opplevelse av ikke å være et moralsk vesen. Er dette en endelig tilstand? Jesus sa altså et der er en ting en ikke blir tilgitt. Muligheten da, for slike, er jo å ville gå i glemmeboken. Hva med de andre? Kan grunnleggende antagelser, om seg selv og om verden, endres? Uten at en mister livsgnisten der ved, for å sitere Ibsen? Hva skal til? Medikamenter bare sløver. Frykt?

.·: † :·.