Troll

I følge
Hjalmar Falk og Alf Torp sin
«etymologiske ORDBOG over det norske og det danske sprog»
av 1903-06, utgitt i 4. opptrykk i 1996 av
Bjørn Ringstrøms Antikvariat, Oslo,
med tittelen «Etymologisk ordbok over det norske og det danske sprog»

er troll noe oldnorsk:

Trold (i dansk fælleskjøn, i norsk intetkjøn), svensk troll, oldnorsk troll, norsk, beslektet med middelhøitysk trolle, trol, middel «spøgelsesagtigt uhyre, trold, tølper». I nordisk bruges ordet ogsaa om visse hæslige smaadyr, for eksempel ‘korstrold’, ‘rumpetrold’. Et tilhørende femininium er mellomhøytysk trülle «skjøge» (nyhøitysk Trolle, Trulle, «tøs, tøite». ); engelsk trull «tøs, synes at stamme fra tysk gjennem nordfransk troulle. …

Verbet «trylle» ser ut til å være beslektet med substantivet «troll», og substantivet «trell» kan tenkes også å gjøre så. Jeg mener, en «træl» er jo en forherdelse i huden.

Dette trollet måtte jo være noe, også i gamle dager. De fant vel ikke på noe sånt uten at der var noe å peke på. Og spørsmålet er om dette «troll» var et individ en ikke kunne assosiere seg med, i det individet ikke var menneskelig (humant). Gitt da, er altså at vi var humane før vi ble kristnet.

Merk at trollene i folkeeventyrene er dumme (det spørs om vi ikke bør skrive dum som dom, forresten). Trollet mangler forståelse. Innlevelsen er inhuman. Og jeg tenker man opplevde en del slikt før folk ble kristnet, og kjærlighet ble forventet som lynne.

Jeg har laget en framstilling av en psykologisk degenerering et menneske kan gjennomgå, som motsatt den vekst jeg forestiller meg det opprinnelige mennesket, og i et hvert liv, et barn, gjennomgår. Tanken min er at slik degenerering faktisk kan finne sted. Synd er hva som utløser løpet, og unnlatelse av å hente seg inn, igjen. Vennligst se:

| Retarderingen |.

.·: † :·.