Om hjerte og sinn

Der er altså i historien gjort en del forsøk på å forene motsetningen mellom hjerte og sinn. Motsetningen oppsto i filosofien ved skriftene til Platon og Aristoteles som motsetningen mellom idealistisk og materialistisk tankegang, og spørsmålet ble særlig aktualisert på 1800-tallet ved Marx som i konflikt med de såkalte tyske idealister. Men i det Gamle Testamente finner vi motsetningen for eksempel i historien om Noa, som plantet en vingård etter først å ha bygget arken.

Saken er altså at
Idealisme er:
Form – Stoff,
og
Materialisme er:
Stoff – Bevegelse – Form.

I begge tilfeller er mennesket Stoff. I idealistisk tankegang gjenstand for guder, eller Gud, og i materialistisk tankegang i vekst henimot det kvalitative. Hjerte og sinn kan tenkes på begge måter, som enten kvalitet og kvantitet, eller som kvantitet og kvalitet.

Noa oppfattet en forventning da han bygget arken. Og han gjorde seg selv gjeldende da han bygget vingården.

Thomas Aquinas var kanskje den første i idehistorien som søkte å formulere en forening av de to orienteringene. Han gjorde så i sitt skrift kalt «Om væren og vesen» av omkring 1252. Hegel var senere. Han var en av de såkalte tyske idealister som Marx opponerte med på 1800-tallet. Han skal ha diskutert en forskjell mellom «Gemeinschaft» og «Geschellschaft», først, vel formulert som hans vitenskapsideal i de store skrift over hans forelesninger som Hotho nedfelte som et stort skrift på1830-tallet, vel. I skriftets innledning hevder Hegel at «… vår vitenskap [vil] få tre hoveddeler: For det første har vi en almen del. Gjenstanden for denne er den generelle idé om det skjønne i kunsten forstått som ideal, samt forholdet dette ideal og naturen på den ene side og den subjektive kunstfrembringelse på den annen. For det annet fremgår det av begrepet om det skjønne i kunsten en partikulær del, for så vidt som de distinksjoner som ligger i dette begrep, gradvis utvikler seg til de spesielle kunstformer. For det tredje får vi en siste del som omhandler hvorledes det skjønne i kunsten konkretiseres til de enkelte kunstarter ved at kunsten kommer til uttrykk i et bestemt sanselig materiale. Vi får her altså et system av de enkelte kunstarter.» (Side 95 i G.W.F. Hegel: «Innledning til estetikken», oversatt av Steinar Mathisen, utgitt av H. Aschehoug & Co i samarbeid med Fondet for Thorleif Dahls Kulturbibliotek og Det Norske Akademi for Sprog Og Litteratur i 1986.) Og en tredje som diskuterte ulikheten var den eminente danske filosof Søren Kierkegaard. I skriftet «Enten - Eller» setter han estetikk opp mot etikk. Og i slutningen hevder han motsetningen oppstår ved den kvalitative nektelse: « … Saa er da det, at ønske at have Uret, Udtryk for et uendeligt Forhold, det, at ville have Ret eller at finde det smerteligt at have Uret, Udtryk for et endeligt Forhold! Saa er det da opbyggeligt, altid at have Uret, thi kun det Uendelige Opbygger, det Endelige ikke!” (Side 358 i Søren Kierkegaard: ”Enten-Eller”, Anden Del, H. Hagerup’s Forlag, København 1950 (Hundredeaarsudgave)”.

På norsk er vi ikke så opptatte av å formulere motsetninger, egentlig. Vi har en vanvittig mengde idiomer ala hjerte og sinn, men vi erkjenner hvordan det forholder seg i kraft av målet. Det første ledd gir det andre å virke. I kraft av målet er vi et materialistisk folkeferd. Det å være er jo ikke forbannet å være. Dette været var, er og blir som en slags vekst. Og åsatruen var jo en klatring til det himmelske. Men etter at vi ble kristne har vi erkjent at Faderen gir forventninger som vi oppfyller, og motsatt, sett nedenfra, at en må dø for å nå himmelen. Slik at det heter kniv og gaffel. Ikke sant. Der er ingen motsetning: Det materielle er for det ideelle … det ideelle. Kvalitet og kvantitet er like lite i strid med hverandre som sevjen og veden i stammen på treet.

.·: † :·.